SOM DA JEG VAR I USA...

  • 22.08.2016, 17:09

Da var det på tide med en liten oppdatering igjen. Jeg merker at jeg fort har falt inn i samme spor som da jeg var i USA: få oppdateringer. Skulle ønske jeg hadde overskudd til å oppdatere hver eneste dag, men det er ikke like lett. Det er så mye som skjer hele tiden, og jeg har enda ikke kommet meg inn i en hverdags rutine. Jeg tror jeg vil være flinkere til å oppdatere når alt faller på plass, men sånn som det er nå, kommer jeg ikke til å stresse for å få oppdatert bloggen daglig. MEN som da jeg var i USA, vil jeg skrive om alle høydepunktene og når jeg har tid til overs. Det er sikkert my bedre å lese uansett.



Så til dagens lille oppdatering. Jeg har nå fått meg en jobb! YIPPI! Er utrolig deilig! Men samtidig merker jeg at det kan hende det blir litt for mye og ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Bare denne uken jobber jeg 35 timer, og i dag var min første dag. For det andre er det ikke en veldig sosial jobb heller, noe jeg tror jeg kan trenge her. Men liker veldig godt å jobbe der, så for se om jeg blir eller ikke. 

IS PAYBACK WORTH IT?

  • 19.08.2016, 11:45

Etter å ha jobbet på fabrikken noen dager, er døgnrytmen min litt ødelagt. Våknet i 7 tiden å var helt opplagt. Ikke at det er krise, man får jo mye ut av dagen, men blir sliten så utrolig tidlig. Anyways tilbake til temaet: revenge! Så satt her med frokostblandingen og kaffen og tok meg selv i å legge de sykeste planene, ingen av dem er dirkete slemme eller noe, men er det verdt det. Skriver bare denne personen, siden denne bloggen er ikke her for å henge ut NOEN, så anonymet lenge leve!

Jeg tåler mye, og det skal veldig lite til for at jeg tilgir og glemmer, men nå har en person gått langt over grensen jeg egentlig ikke har. Det er en person som betyr så mye for meg, som bare sårer meg (bak ryggen min). Denne personen har lovet å være ærlig med meg og slutte og lyve, men for noen uker siden fikk jeg vite om enda en løgn, og det stakk så dypt at jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte at jeg som alltid bare skulle la livet gå videre, men jeg tror ikke jeg klarer det. Jeg har lyst til å late som ingenting, men også å konfrontere. Jeg vil såre personen like dypt, samtidig heve meg langt over det. Jeg vil ikke ha personen i mitt liv, men jeg vil heller ikke miste personen. Jeg vil at alt av informasjon skal forsvinne, slutte å virke i bakhodet mitt, men jeg vil også gjøre det samme mot denne personen. Litt dårlige tanker her på morgenkvisten, men får det bare ut så jeg kan ha en bra dag videre.

Har du noen gang tatt hevn, hvorfor og var det verdt det? 

RO I SJEL OG KROPP

  • 17.08.2016, 17:32

Det er ikke så utrolig mye spennende som har skjedd med meg i det siste. Mer det samme som sist, hengt litt med folk, fikset ting, ser etter jobb, osv. Men føler at jeg har endret meg veldig de siste ukene. Jeg vet ikke om jeg har blitt mer moden, gitt opp, eller hva som har skjedd, men kjenner at jeg er mer rolig når det kommer til alt. Det kan hende at dette har skjedd for lenge siden, men at jeg ikke har trengt å ta tøffe bestemmelser i Norge, og derfor ikke merket det. Men jeg kjenner at det er en slags ro i kroppen. Det har skjedd så mye brått og skuffende, men jeg har ikke lyst til å gråte, eller syntes synd på meg selv. Jeg vil bare sette meg ned med en kopp te og skrive litt, før jeg fortsetter med dagens gjøremål. Har jeg blitt mer moden, eller begynner jeg å bli følelsesløs? Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, kan hende det bare har blitt for mye det siste året og at jeg bare har gitt opp, noe jeg håper ikke er tilfellet.. Men for nå skal jeg bare nyte at både kropp og sjel er rolig, til tross for at jeg burde være i 100.

Er det flere som plutselig har opplevd å bli voksen og rolig?

SNAPCHAT FØR AUSTRALIA

  • 16.08.2016, 18:21

FINALLY A PLACE TO CALL MY HOME

  • 15.08.2016, 16:18

Så da har jeg klart å flytte det lille jeg har tatt med meg inn til mitt nye rom. Må helt ærlig innrømme at jeg var skeptisk til hvordan det så ut. Jeg var så lei og deprimert da jeg så rommet, så var litt urolig for at det ikke var så bra som jeg husket, men det var det. Som om det ikke var nok, er det mega sentralt. Jeg har alt jeg trenger rett rundt hjørnet. Konserter, barer, klubber, restauranter, butikker, shopping senter og alt en kan tenke seg, best av alt er at jeg bare er 10 minutter unna sentrum. Utenom det er det ingen store oppdateringer, men blir nok flere nå som jeg har litt ro i kropp og sjel.

DOWNUNDER

  • 11.08.2016, 16:46

Bildene i dette innlegget var fra en av de beste dagene jeg har hatt så langt, (ikke at jeg ikke har det bra, for det har jeg). Jeg hadde egentlig planer om å skrive et helt innlegg, men fikk aldri tid, så da ble det ikke noe av. Uansett var en av de dagene jeg skrudde av hjernen og maset, dro ut med Clair og vandret rundt i Sydneys gater. Elsker å være i Sydney, og lar det være konklusjonen for den dagen og bildene. ​

Så til hva er det jeg egentlig har drevet med de to siste ukene. Alt og ingenting. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det er å være her, mens det samtidig dreper meg. Det å være i en helt ny by, med færre venner enn du kan telle på en hånd, hvor der igjen de vennene du har ikke er dine beste venner er tøft. Det er så jeg måtte gjøre: fikse bankkonto, ta kurs, fikse SIM kort, møte folk, finne sted å bo, må få meg en jobb, og alt skal gjøres et sted hvor du er helt alene. Jeg skal ikke si at jeg ikke har tenkt tanken på å gi opp og bare dra hjem, men jeg kommer meg gjennom de stundene og fortsetter mot målet. Sist fredag brøyt jeg sammen midt på togstasjonen, omringet av mennesker. Det bare slo meg, og jeg klarte ikke stoppe. ​

Det var hjemlengselen, så til alt som er bra (for det er mer enn nok av det). Jeg har nå klart å fikse alt som skal fikset, med unntak av jobb. For å være helt ærlig har ikke jobb stresset meg noe særlig, siden det var det siste punktet på listen. Siden jeg reiser med goXplore (link, for de som vil sjekke det ut) har jeg et firma her som hjelper meg få en fast jobb. Det er utrolig deilig å vite at jeg får hjelp av dem, så lenge jeg prøver litt, får de den ekstra milen for å få meg ut i jobb. Så det er hvertfall en ting som jeg ikke trenger å stresse over i det hele tatt! (ikke at det virker så vanskelig uansett, men deilig å slippe å gjøre det selv). ​

Jeg har også endelig klart å få møtt Sali. Det var rene himmelen å se henne igjen, jeg følte meg så trygg og komfortabel. Burde vell også presisere at i skrivende stund bor jeg hos henne. Veldig glad i henne og familien er helt fantastisk men det skal bli så deilig å flytte inn til mitt eget sted. Så mega klar for at lørdag skal komme! Jeg må si en ting, særlig til de som skal gjøre det samme, det er ikke samme standard her som i Norge. Jeg har aldri sett så mange stygge og falleferdige steder, som det jeg har sett her i Sydney. Sikker på at det nesten er ulovlig å bo sånn i Norge. Etter å ha sett på rom i 2 uker fant jeg ett som ikke var falleferdig og jeg tok det på sekundet. Litt morsomt for doen/dusjen er på utsiden av huset, så får se hvordan det kommer til å gå. ​

Det var vell generelt litt klaging og oppdateringer om livet mitt her downunder. Hvis det er noe dere lurer på er det bare å ta kontakt :)

SaveSave

SaveSave

SaveSave

NEW BEGINING

  • 31.07.2016, 16:14

Så liten stund siden siste oppdatering, men er så mye å gjøre de første dagene, og tøft nok med tidsforskjellen, så bloggen har fått siste plass. Men skal prøve å gå igjennom det siste som har skjedd siden jeg satte mine to føtter her i Sydney.

DAY 1: Frykten kom tikkende inn mens jeg stod og ventet på bussen som skulle ta meg med til hostellet. Jeg tror jeg for første gang tenkte over hva jeg faktisk har gjort. Jeg har dratt alene til en fremmed by, uten noen plan. Kan is at frykten kommer sinkende inn fra tid til en annen, hva er det jeg egentlig har funnet på. Det var ikke verdens beste møte med hostellet heller, siden det som møtte meg var en gutt som tisset på gulvet. Greit nok han var full, MEN HVA?! Ler av å tenke på det, men er egentlig ikke greit. Men sånn kan det gå når man bor med 5 fremmede.

DAY 2-3: Jeg lever vell i mitt eget lille univers, helt desorientert når det kommer til både tid og sted. Klarer ikke helt orientere meg her i byen, og klar for å legge meg i 18.00 tiden. Men, har fikset både telefon, bank, vært på Work and Travel kontoret. Kommet for sent til et møte (var så flau), og møtt og Joel (venn fra USA).  Må si at livet her er både skummelt og ganske perfekt, gleder meg veldig til å se hvordan dette kommer til å gå.

DAY 4: Siden Joel bor så langt unna sentrum, endte jeg opp med å sove på sofaen der. Når jeg våknet hadde jeg fått en melding av en på rommet om at gutten hadde tisset på gulvet (IGJEN), så jeg fikk helt nok. Da jeg kom gikk jeg rett til resepsjonen da jeg kom tilbake og fikk byttet rom. Utenom dette har det egentlig vært en veldig fin dag, vært på jobb intervju, møtte Thea som viste meg rundt på Bondi Beach, og så en herlig leilighet som jeg skulle ønske passet meg litt bedre.

Nå skal jeg egentlig bare ligge på hostellet, slappe av og se etter steder å bosette meg. Uendelig med ting jeg bare vil ha ferdig, men får se hvordan det går. 

SaveSave

GOODBYE NORWAY (FOR NOW)

  • 28.07.2016, 10:16

Så det ble da mega hektisk, kom hjem fra Israel, vasket klær, pakket, ompakket, stresset og styrte, for å så sette meg på et fly igjen. Rakk ikke en gang skrive ett innlegg før jeg dro, men sånn kan det gå. Ble veldig brått slutt og rakk ikke engang si hadet til alle, inkludert mamma. Var så fjernt så hun gikk og la seg tidlig og glemte helt at jeg ikke var der når hun kom hjem fra jobb. Litt små trist, men samtidig vet jeg at hun er glad i meg og at det plager nok henne mye mer enn meg. Lina som jobber på Gardemoen var så grei og fulgte meg hele veien, så jeg hadde noen å henge med mens jeg ventet på flyet. Evig takknemlig for familien min og vennene mine <3

Tilbake til saken: så utrolig mye som skjedde på så kort tid, så rakk ikke legge ut noe innlegg før nå. Skrev også dette innlegget noen timer før det publisert, siden det er midt på natten i Norge. Men her i skrivende stund sitter jeg da på flyplassen i Singapore, skal snart sette meg på det siste flyet til Sydney. Legger ved at jeg også møtte en utrolig hyggelig fyr fra London, så nå har jeg hvert fall en venn! 

TUREN GÅR HJEM

  • 26.07.2016, 12:00

Så siste dag her i Israel, noe som er litt trist. Elsker å være her, er så mye vakkert, er varmt og herlig. Ser til og med at det hjelper huden min utrolig mye. Men hjem må vi, og jeg må sette i gang med pakkingen. Kan ikke si jeg gleder meg, for husker at rommet mitt var totalt kaos før jeg dro. Får se hvordan dette går. Litt sykt å tenke på at jeg snart starter livet mitt i Sydney!!

VIDEO: JEG HOPPET UT AV ET FLY (ISRAEL DAG 8)

  • 24.07.2016, 20:03

Du kan lese om opplevelsen HER, men ville dele videoen :)

JEG HOPPET UT AV ET FLY (ISRAEL DAG 8)

  • 24.07.2016, 16:41

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive denne dagen. Jeg har gått igjennom så mange følelser på så kort tid, og gjort noe av det sykeste jeg torr jeg noen gang vil gjøre. Hvis dere leser oversikten er det vell tydelig hva jeg snakker om, så tenker det går bra om jeg starter helt på starten av historien. Så hvis du bare vil lese om hvordan det var å faktisk hoppe, så les slutten av innlegget.

Where to begin... Pappa og Ruben har lenge sagt at de vil hoppe i fallskjerm (igjen), men siden jeg er så ekstremt redd for høyder, har jeg bare sagt at det er uaktuelt, og derfor hadde vi ikke planer om å gjøre det. For noen uker siden gikk jeg inn på bucketlisten min for å se hva det var jeg mangler å gjøre i løpet av livet mitt, og tro det eller ei, på toppen av listen var "hoppe i fallskjerm". Så måtte jeg ta en tur til pappa for å si at jeg ville hoppe og planene ble satt i gang.

Helt ærlig hadde jeg egentlig glemt alt dette både før jeg dro til Israel og mens jeg var her. Det slo meg ikke før vi møtte Heidi og Ken at vi skulle gjøre det. Siden jeg sa jeg var villig til å gjøre det har pappa rekruttert en haug med mennesker som skulle hoppe med oss. Han hadde klart å overtale søsteren min, Heidi, Kent, Daniel som er venn av dem, Simon og Daniel som er familievenner og hans egen fetter Amir. Så her dukket problemet opp, det var ingen vei tilbake! Alle viste at jeg skulle hoppe, og jeg hadde ikke tenkt til å være den eneste som trakk meg. Så jeg har slik som jeg alltid gjør fortrengt tanken så lenge som mulig, og sov godt i natt uten å tenke på fallet fra himmelen.

Så kom dagen, vi stod opp, gjorde oss klare, og kom oss til dit vi skulle hoppe. Vi skrev under en haug med papirer hvor vi sier fra oss alle rettigheter, og at hvis vi dør er det vår egen feil. Jaja, til og med det klarte ikke få meg til å innse at vi skulle gjøre det. Så viste de oss en film med hva vi skulle gjøre, og jeg satt og leste i papirene, så fikk ikke med meg et ord. DA begynte stresset, jeg innså at jeg hadde gått glipp av alt av informasjon, noe som sikkert kunne være lurt når man stuper ut i luften. Etter filmen jeg gikk glipp av måtte vi sitte å vente i evigheter. Jeg sier ikke evigheter fordi kroppen var fylt med nerver, men på grunn av at vi satt der i 2 timer og var fulle av nerver. Du vet når du er så spent går tiden så sakte, og da hjelper det ikke å kjede seg.

Men så ble det vår tur, og vi ble vist bort til et område hvor vi skulle få på oss utstyr og HELDIGVIS få en gjennomgang av hva vi skulle gjøre i luften. Jeg er så glad for at jeg fikk hoppe med han jeg gjorde. Han kunne sikkert se at jeg begynte å stresse litt, og bare tullet og snakket med meg. Vi ble også enige om at uansett hva jeg sa, måtte jeg hoppe. Jeg kunne gråte og skrike, men ned i luften skulle jeg. Så vi hadde allerede en veldig god tone. For å være ærlig var jeg ikke særlig redd heller. Vet mange jeg kjenner var redde for at jeg skulle dø, men den tanken slo meg aldri. Jeg trodde ikke jeg skulle dø, rett og slett fordi verken firmaet jeg hoppet med, eller han jeg hoppet med har planer om at det skulle gå galt, så i min hjerne var ikke det engang en mulighet.

Mens vi var på bakken gikk alt egentlig veldig greit. Jeg roet meg ned da de sa jeg skulle få en gjennomgang, det var bare latter og moro med han som var festet til meg. Så kom flyet og vi gikk inn. En liten side-note: mens vi ventet i 2 timer sa jeg tydelig at jeg ville være først, nummer to eller helst nummer 3, og etter mye krangling ble vi enige. I realiteten ble jeg dyttet først inn av hoppe partneren min (hva kaller man egentlig den personen man hopper med?), som vil si at jeg måtte hoppe SIST.

Så alt var helt greit, morsomt å rolig, til flyet lettet. Vi snakket og tullet, men så fikk jeg den fantastiske ideen om å se ut av vinduet. Vi bare STIGER OG STIGER, OPP OPP og OPP i det uendelige. DA smalt panikken for fullt. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble så redd, jeg fikk helt panikk. Duden min (jepp nytt navn) snakket om diverse og fikk litt kontroll på frykten, men var en helt uvirkelig opplevelse. Du ser flyet stige, og tenker at nå holder det, la meg hoppe fra her, men det går bare oppover. Det er heller ikke sånn litt oppover som når du flyr til vanlig, men rett opp for å spare tid. Du ser ned å tenker at hele den veien skal jeg faktisk falle, og magen krøller seg opp til en knøttliten ball som ikke vet hva den vil. Samtidig sitter du på fanget til fallskjermsinstruktøren (yes, jeg søkte det opp på google), mens han strammer deg helt inntil kroppen hans. 

Så der var vi 12 000 feet over bakken, så høyt som du flyr med norwegian på vei til London, og døren åpnes. Jeg sitter bakerst og får med meg det hele, men hele tiden ønsker jeg at jeg var den første, så jeg bare kunne bli ferdig. Lyset på veggen går fra rødt til grønt, og de første setter seg på kanten av flyet og faller ut. En etter en, faller ned, med noen sekunders mellomrom. Lina skulle hoppe før meg, og jeg ser på ansiktet hennes mens hun sitter der, som er fylt med adrenalin og redsel. Virket som hun satt der i evigheter, mens kameradamen henger på utsiden av flyet. Lina forsvinner ut og det er min tur. Du har ikke noe kontroll, det er ikke du som drar deg fremover, eller som hopper, du må bare gjøre det han sier, og har noen sekunder på å reagere. Pulsen er i 100, hjernen jobber maksimalt, du ser ut og det er ingenting mellom deg, vingen, luften og bakken. Han dytter oss vekk fra flyet og du er i fritt fall.

Det finnes ikke ord som kan beskrive hvordan det var å falle. Det var rett og slett ubeskrivelig. Vinden og alt bare flyr forbi deg, du strekker armene ut og kjenne trykket fra luften, kroppen som senkes av luften og tyngdekraften som drar deg ned. Alt faller, og redselen forsvinner, jeg var ikke redd for at fallskjermen ikke skulle åpne seg, og tror derfor at jeg hadde en litt annerledes opplevelse enn det de som tenker slik gjør. Det var mer en redsel over å ikke ha kontroll, det fire, og farten. Det fikk alt til å pumpe og jeg kunne nok falt noen minutter til før fallskjermen ble åpnet. FOR når den kom opp kom redselen tilbake. Jeg fikk tid til å se ned og høgdeskrekken kom tilbake. Vi bare hang der i luften, så ned på havet, stranden, byene og gårdene rundt. Var grusomt herlig! Skjønner hvorfor det å være fri som fuglen er et ordtak, fordi jeg har aldri vært så fri, lettet og redd.

Vi tok noen luper i luften, svinget hit og dit, han lot meg styre og vi kom oss ned på bakken i god behold. Evig takknemlig for at jeg fikk en så herlig fallskjermsinstruktør. Alle var litt misunnelige siden han snakket i ett sett, tullet og faktisk holdt meg med selskap hele veien. Det er virkelig noe jeg anbefaler alle (og dette kommer fra hun som begynte å gråte i Vatikanstaten, fordi hun ble for redd for høyden).

STOD UTENFOR BAHAI TEMPELET (ISRAEL DAG 7)

  • 23.07.2016, 18:27

Så vi er da tilbake i Haifa, og reisen rundt er ferdig for denne gangen. Gjør meg  egentlig ikke noe, siden vi har sett det meste som er å se. Er sånn det blir når man reiser et sted fast hele livet. Uansett litt bitter-sweet, fordi vi bor nå i en leilighet på stranden. Alle barna er her og da er det ikke plass hos bestefar. Han hadde tydeligvis lett etter meg, og tatt alle i hånden for å finne ut hvor jeg var. Har så lyst til å være der, men da må mamma og pappa sove på sofaen, så det blir lite gøy for dem. Men, men får se hvordan dette går.

Uansett, reisegjengen tok seg en tur opp til Haifa for å utforske, siden noen i gruppen ikke har vært her Nord. Så første stopp var Bahai tempelet. Jeg syntes det er så utrolig vakkert, men tenker også hvor mye betaler medlemmene for å være en del av denne religionen. Tempelet har en kuppel laget av gull, det er flere kilometer med gress, og vann i ørkenen er jo ikke akkurat billig. Uansett er jeg så glad for at de bruker penger på å opprettholde kunstverket. Det er så fredfullt og rolig at alle burde ta seg en tur hit.

Siden det ble en del forsinkelser hadde vi gått glipp av omvisningen på både hebraisk og engelsk, så den eneste som var igjen var om 40 min og på arabisk. Ingen av oss kan et ord arabisk, men siden vi da får gå rundt ble vi enige om at det de sa ikke var så viktig.  Så vi utforsket området i 40 minutter, eller vi viste dem hvor vi bodde før og mer utsikt, før vi gikk tilbake. Så vi kommer vandrende ned til der turen starter og alle jentene får beskjed om at vi ikke er dekket til. Altså vi er 8 jenter og ingen av oss hadde noe som dekket til verken skuldre eller knær. Så da måtte vi improvisere litt, en t-skjorte fra meg, sjal fra mamma, skjorte fra Ruben og pappa. Var vell alle utenom vår familie og en av de andre jentene som kom seg inn (og det så ut som de skulle på karneval).

Så oss jenter måtte da finne på noe annet gøy, mens resten av gruppen klatret de 700 trappetrinnene i stekende sol. Det gjorde meg ingenting å ikke få være med, siden vi er her en gang i året og teknisk sett kan gjøre det når vi vill, men det er ikke så gøy å vente. Men, men, de kom tilbake etter en stund, og turen gikk da til en druser by.

Jeg syntes ikke det er så sendende lengre, siden det har blitt så turistifisert, det er bare en haug med butikker som selger dilldall, og ekstremt varmt. Er ikke helt sikker på hvor de har flyttet sine egen butikker og kulturen, men vi finner den ikke. Det er jo bare min mening, er jo gøy for de som ikke har vært der før å oppleve. De kan jo nå si at de har vært der, og at de har spist baklava. Alle var faktisk ganske negative, siden det var en som utalte at det ikke var godt. Men til slutt fikk alle smakt og elsket det. Er så utrolig søtt, pleier å beskrive det som deig som har ligget i sukkerlake litt for lenge. Siden det ligger igjen masse sukkersirup når du tar en.

Etter det var det tid for litt historie. Tror det er ganske viktig for fedrene at vi barna lærer om historien så de tok oss med til en annen utsikt. Først for å vise oss alt som har blitt plantet. De grønne skogene som nå vokser vilt, var for bare noen år siden ørken. Noen år siden er vell litt å ta i, men det var der ikke før. Det er ganske sykt å tenke på hvor mye bra mennesker også kan gjøre for naturen. Men de viste oss også hvor solbrannen var, som tok livet av veldig mange. Var noen som ikke hadde slukket røyken sin, og det resulterte i en gigantisk, farlig brann.

Etter historietimen var ikke så mye mer å gjøre. Vi tok oss en drink på stranden og koste oss med solnedgangen. Familien vår gikk seg en tur, og vi sa godtatt. Er jo ikke sent, men etter å ha gjort så mye i solen og varmen blir man sliten. Alt i alt var det uansett en veldig vellykket dag. 

VINNEREN AV VICTORIA SECRET GIVEAWAY

  • 23.07.2016, 09:37

Hadde en liten konkurranse og jeg har da klart og trekke en vinner: Henriette Celin. Sender deg en melding privat på bloggen for å få adressen din, så du slipper å dele den her. Må bare si tusen takk til alle som deltok, var utrolig gøy å lese kommentarene deres, og det fikk meg virkelig til å smile.

Lurer også på hva dere tenker om giveaways, jeg har alltid tenkt at jeg syntes de er slitsomme fordi folk krever så mange likes og diverse. Men er ikke slik jeg vil gjøre det her på bloggen min. Er det negativt eller positivt å ha giveaways? 

TOPPEN AV VERDEN (ISRAEL DAG 6)

  • 22.07.2016, 15:46

Så siste dag i Tel Aviv, men også en fantastisk dag. Vi bodde ved et av de høyeste hotellene her, men det er mega dyrt så vi har aldri vært der inne. Har hørt at de har et svømmebassenget på taket, så du kan bade og se på utsikten av hele byen. Så vi tok oss derfor en tur bort og hørte om vi kunne få lov til å dra opp og ta en titt, noe vi fikk. Utrolig fint var det også: men ett lite problem: det var plast rundt hele for beskyttelse mot vind og hoppere, som gjør det vanskelig å ta bilde. Derfor spurte vi igjen pent om vi kunne gå ned trappen som er på utsiden av bygningen (ikke heisen). Den er egentlig stengt og skal bare brukes som nødutgang, men vi var så heldige at vi fikk gå ned den. Eller vi barna fikk lov.

Btw: I know at dette er et dårlig bilde av meg, men syntes det var så kosleig at jeg bryr meg ikke. Lina og Ruben, kom i natt så da er vi flere. Litt deilig å ikke bare være med mamma og pappa, men nå må jeg dele på alt. Har vært litt bortskjemt, noe som var vært deilig, siden jeg ikke har vært på feire med dem på flere år. Men, der igjen stor familie fører ofte til litt flere problemer, siden det er så mange flere meninger, så vi får se hvordan dette går.

Vi har egentlig ikke gjort så mye mer i dag. Vi var på stranden, men med tanke på hvor brent jeg er satt jeg bare i skyggen og svettet. Fikk lest ferdig en bok, som jeg tenker jeg skal få skrevet om snart. Men så siden vi alle var litt solbrente, eller merket at de kom til å bli det, dro vi tilbake til hotellet fort. Vi alle slappet av lenge på hotellet uten å gjøre særlig. Litt deilig å ikke gjøre noe, siden det er sommer, men litt dårlig samvittighet siden jeg føler vi burde være ute og utforske. Men, men, vet jo at jeg er tilbake her om ikke alt for lenge, så får vell utforske mer neste gang. . Etter avslapningen dro vi ut for å spise, som var koselig nok, men merket at alle var ganske tomme og slitne, så ikke samme stemming som dagen før. Til tross for slapphet dro jeg og noen av jentene ut for å utforske bylivet, vell og merke uten lykke, endte på en irsk bar noen timer, før vi tok kvelden.

Åååhhh herre er det flere enn meg som spiller POKEMON GO? Jeg har så sykt dilla på spillet at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Litt vanskelig siden jeg nå er avhengig av wifi og ikke kan komme meg på overalt. Eller lettere sagt jeg må stå stille over alt for å komme meg på spillet, som igjen vil si at jeg ikke får klekket noen egg. Grr.. men tenker også at det er litt kult, siden jeg nå får fanget en haug med pokemon jeg sikkert ikke finner i Norge!

Hva syntes dere om utsikten og pokemon go? 

SÅ GIKK TUREN TIL TEL AVIV (ISRAEL DAG 5)

  • 21.07.2016, 16:22

Så dro vi fra Dødehavet. Vi rakk heldigvis å bade litt på morgningen, før vi satte oss inn i den svette bilen. Tel Aviv ligger ca (veldig cirka) mellom Dødehavet og Haifa, så tok ikke så lang tid å komme seg dit. Jeg satt skvist mellom Daniel og Simen (to familievenner), og sov så rart at nakken min er helt ødelagt. Men da var vi endelig i Tel Aviv, en av mine favoritt byer i hele verden. Det er ikke mange storbyer som også fungerer like bra som badebyer, noe jeg elsker her. På den ene siden har du NY, store høye bygninger, butikker og museum, mens på den andre har du eviglang strand, is, palmer og sol. Elsker denne byen. 

Siden pappa flyttet til Norge og vekk fra sin egen familie, har jeg utallige med tanter og onkler, jeg i senere tid har funnet ut at bare er venner. Men når du vokser opp med tanken om at de er familie, vil de alltid være det. Så vi møtte noen av mine tanter, onkler, fettere og kusiner, og tok en hel dag på stranden. MEGA DÅRLIG IDE, siden jeg ikke husket å smøre meg med solkrem. Jeg har aldri i hele mitt liv blitt så brent og vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ikke igjen følelsen, så jeg tror jeg dør. Jeg hadde klart å legge meg i solen, uten solkrem, uten å snu meg en eneste gang (jeg sovnet), i rundt 5 timer. Problemet med meg er at jeg blir solbrent noen timer senere, så ingen hadde reagert. Da jeg innså at alt var vondt og at jeg var solbrent, lo alle godt, fordi de ikke kunne se det. Men som jeg sa, er jeg nå en rotten tomat.

Nok om det, på kvelden skulle vi i 80 års bursdag. Var utrolig koselig og kjempegod mat. Det beste var at vi unge viste at vi var litt bedre: De fylte på vinglassene konstant, som vil si at det ser aldri ut som om du har tatt en eneste slurk. Vi unge klarte og holde oss fine, mens da vi kom ut innså vi at alle de voksne kanskje hadde fått i seg litt for mye. Vi tok turen til en annen bar, men innså at vi måtte få mødrene og fedrene i seng.

Beklager litt rotete blogginnlegg, men litt vondt i hodet, så da blir ting litt kaos. 

Emma Olsen

Hei Hei. Her vil jeg skrive om hvordan jeg snubler meg frem i livet med en god blanding av høye heler, jobb, meninger, skole, reiser, opplevelser, problemer og haugevis av spontanitet.

Search

Bloggdesign

hits